TEKNOLOGISK RAMMEVERK FOR DEN GEOGRAFISKE INFRASTRUKTUREN

Dette dokument har til hovedhensikt å introdusere et felles og omforent teknisk rammeverk for dataleverandører, tjenesteleverandører og applikasjonsutviklere i den geografiske infrastrukturen. Rammeverket skal sikre en felles forståelse av hvordan data og tjenester er gjort eller kan gjøres tilgjengelig, og hvordan de kan eller skal dokumenteres og vedlikeholdes.

Rammeverket skal også bidra til å klarlegge for beslutningstakere hvilke organisatoriske og administrative krav og forpliktelser en slik infrastruktur legger på de ulike etater og tjenester (introduksjon i kapittel 1).

Rammeverksdokumentet skal beskrive de teknologiske grunnprinsippene for infrastrukturen, samt tidsplan for realisering av denne der dette finnes.

Rammeverksdokumentets virkeområde er geodata i elektronisk form med tilhørende geodatatjenester som vedrører norsk landterritorium, herunder Svalbard og Jan Mayen, de norske bilandene, norsk territorialfarvann, norsk kontinentalsokkel og havområder opprettet med hjemmel i lov 17 desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone.

Dette dokumentet beskriver krav og overordnede teknologiske grunnprinsipper for norsk geografisk infrastruktur samt struktur og arkitektur knyttet til denne. Rammeverket gir en kortfattet beskrivelse av viktige komponenter og tekniske roller, samt krav og anbefalinger som er nødvendig for å sikre en brukervennlig geografisk infrastruktur i Norge

Dokumentet beskriver teknologiske krav og anbefalinger vedrørende interoperabilitet for å sikre en operasjonell geografisk infrastruktur. Dette omfatter blant annet data (herunder koordinatsystemer), metadata, tjenester (herunder om formater), modellering og registerinformasjon.

Rammeverksdokumentet gir også krav og anbefalinger som sikrer integrering med andre infrastrukturer (ITS, BIM ,etc.) samt integrering med IKT politikken generelt, med spesielt fokus på overordnede krav og anbefalinger fra Digitaliseringsdirektoratet.

Skillet mellom geografisk informasjonsteknologi og informasjonsteknologi generelt er i ferd med å forsvinne. Geografisk informasjonsteknologi blir en del av den generelle informasjonsteknologien. Av denne grunn vil dokumentet også fokusere på og henvise til en rekke krav og anbefalinger, spesielt der dette foreligger i form av lover og overordnede føringer.

Mange av kravene og anbefalingene knyttet til den geografiske infrastrukturen finnes allerede i ulike lover, forskrifter, rundskriv mv. Eksempelvis er krav og anbefaling i INSPIRE, som er nedfelt i Geodataloven, beskrevet i veiledningsdokumenter på flere tusen sider. Rammeverksdokumentet innebærer også en operasjonalisering av FAIR prinsippene (et sett med prinsipper for å sikre interoperable løsninger for gjenfinning, nedlasting og gjenbruk av data), men uten at det er referanse til disse fra krav og anbefalinger.

Rammeverksdokumentet beskriver de vesentlige krav og anbefalinger, sett med norske øyne, som gjør det enkelt for brukerne å se hva som er krav og anbefalinger til de ulike delene av vår geografiske infrastruktur. Rammeverksdokumentet inneholder lite “lærebokstoff”, og det er lagt inn henvisning til de respektive dokumenter for nærmere beskrivelser.

De krav som geodataloven eller gjennomføringsbestemmelsene (kommisjonsforordningene) stiller, sikrer ikke interoperabilitet i seg selv. Det er de tekniske retningslinjedokumentene som sikrer best mulig interoperabilitet. Av den grunn kan det være nødvendig å formalisere noen av disse som krav i vår nasjonale geografiske infrastruktur, ofte omtalt som NSDI (National Spatial Data Infrastructure).

Nasjonal geodatastrategi har som visjon at Norge skal være ledende i bruk av geografisk informasjon.

Rammeverksdokumentet er et av flere dokumenter og tiltak som etter beste evne understøtter en slik visjon.

Rammeverksdokumentet er et tiltak i handlingsplanen for vår nasjonale geodatastrategi (tiltak 18). Følgelig er rammeverksdokumentet forankret i geodatastrategien, som en bestilling fra samordningsgruppen for geografisk informasjon. Dokumentet er utarbeidet av en arbeidsgruppe nedsatt av samordningsgruppa for geografisk informasjon. Arbeidsgruppen har vært ledet av Morten Borrebæk (Kartverket).

Det forutsettes at rammeverket må revideres jevnlig, og det er viktig at en i det videre arbeidet sikrer en forankring mot beslutningsmyndigheten i den nasjonale geografiske infrastrukturen.

Rammeverket for teknisk og semantisk interoperabilitet i den nasjonale geografiske infrastrukturen må sees i forhold til en større nasjonal og internasjonal infrastruktur for databehandling som redegjøres for i kapittel 5 og 6.

I kapittel 7 beskrives lover, regler som skal eller kan følges i forvaltning av offentlige geografiske data i Norge. En oversikt over alle forordninger som ligger til grunn for Geodataloven foreligger i Vedlegg B. I kapittel 8 beskrives krav og anbefalinger til de standarder vi kan eller skal bruke i produksjon, forvaltning og formidling av data.

Kapittel 9 og 10 inneholder krav og anbefalinger til data, metadata, registre og datatjenester. Krav og anbefalinger kommer fra ulike kilder. Noen krav er hjemlet i nasjonal IKT-politikk, andre fra nasjonal og overnasjonal lover. Andre igjen er sektorspesifikke og er hjemlet i sektorspesfikke lover og forskrifter. Noen krav og anbefalinger er hjemlet av Kartverket i rollen som nasjonal geodatakoordinator. Rammeverksgruppen har også spesifisert egne krav og anbefalinger.

Data samles inn, forvaltes og formidles i en kontekst av ulike typer samarbeidsavtaler. Data som inngår i det offentlige kartgrunnlaget, som f.eks. bygningsdata, har et avtaleverk som inneholder mange parter med mange krav og anbefalinger. Sektorspesifikke data, som f.eks. data om organisert beitebruk, samles, forvaltes og formidles en kontekst av færre avtaleparter, færre krav og anbefalinger. I dette rammeverket har vi sortert krav og anbefalinger etter hvilke hjemler som anvendes og etter hva slags avtaleverk som gjelder for datamaterialet. Krav i henhold til sektorspesifikke avtaler kan derimot ikke overstyre de krav som ligger til overordnede lover, forskrifter og føringer.

Krav til tjenester omfatter ikke bare visningstjenester som WMS, men også tjenester for søk etter geografiske data, nedlasting av data og omforming av data til andre koordinatsystemer og måleenheter. Tekniske retningslinjedokumenter for søketjenester foreligger i vedlegg C, visningstjenester foreligger i vedlegg D, nedlastingstjenester i vedlegg E og omformingstjenester i vedlegg F. Retningslinjer for framstilling og vedlikeholde av metadata er beskrevet i detalj i vedlegg G.

Datatjenester utformet med hensikt om å bli aktivert i andre tjenester, eller å være interoperable eller harmoniserte med andre tjenester, har enkelte krav som ikke gjelder for ordinære datatjenester for søk, visning, nedlasting og omforing. Disse er gjort nærmere rede for i vedlegg H.

Vedlegg I inneholder en oversikt over alle krav og anbefalinger, hva de omhandler, i hvilket dokument de er spesifisert samt hvilke lag i referansemodellen de gjelder.

Krav og anbefalinger til felles løsninger er beskrevet i kapittel 11. Dette gjelder krav til felles datakomponenter som Matrikkelen, så vel som felles tekniske løsninger som geosynkronisering.

Krav og anbefalinger til systemer for kontroll av tilgang til geografiske data er beskrevet i kapitel 12. Viktige aspekter ved dette er krav som kan eller skal stilles til autentisering og autorisering av brukere av geografiske data gjennom ID-porten og digital postkasse.

Krav og anbefalinger til nasjonal geoportal er beskrevet i kapittel 13.

Innenfor fagområdet geografisk informasjon er det arbeidet lenge med å spesifisere felles standarder (SOSI) og utvikle samarbeid (Norge digitalt) for å sikre at det ikke oppstår siloer som i liten grad muliggjør samordning. Den neste utfordringen nå blir å sikre at ikke geografisk informasjon blir en silo i en nasjonal IKT politikk. Denne versjonen av rammeverket omhandler følgelig en rekke generelle krav og anbefalinger knyttet til data, tjenester, arkitekturrammeverk og føringer fra Digitaliseringsdirektoratet som også er helt sentrale for vårt fagområde. Geografisk informasjon er en viktig del av datatilfanget i offentlig sektor. Målsettingen er å sikre geografisk informasjon som en viktig ressurs innen offentlig saksbehanding og myndighetsutøvelse, og sikre at geografisk informasjon er lett tilgjengelig for den arkitektur som ligger til grunn for offentlig forvaltning.

Korrekt og oppdatert informasjon er avgjørende for saksbehandling og myndighetsutøvelse. Bruk av korrekt informasjon øker kvaliteten i saksbehandlingen, og styrker dermed rettssikkerheten til den enkelte. Saksbehandling og digitale tjenester kan forbedres, effektiviseres og automatiseres ved god tilgang til kvalitetssikret informasjon fra egen og andre virksomheter. Dette er beskrevet i kapittel “7.1 Helhetlig informasjonsforvaltning i offentlig sektor i Digital Agenda.

Mye av fokuset så langt har ligget i arbeidet med kunnskapsgrunnlaget i vår geografiske infrastruktur (SDI), utfordringene fremover blir å sikre gode regler for stedfesting av offentlige data generelt og knytningen opp mot digital forvaltning, digitale forretninger og ikke minst digitale borgere (innbyggere). Dette er illustrert i Figur 5.1.

Et eksempel på tilpasning til den arkitektur som ligger til grunn for offentlig forvaltning er data i vår kartkatalog i Geonorge som er gjort tilgjengelig i “Felles datakatalog” (beskrevet under de overordnede krav og anbefalinger til metadata for offentlige data generelt). Men dette er bare et første skritt i en lengre prosess.

I regi av Digitaliseringsdirektoratet er det laget et eget rammeverk for informasjonsforvaltning for alle offentlige virksomheter, både statlige og kommunale. Målgruppen er de som har et strategisk og operativt ansvar for informasjonsforvaltning i virksomheten, slik som arkitekter fra både fag- og IT siden.

Det er flere standarder innen informasjonsforvaltning, slik som:

Det er utviklet en rekke veiledere, slik som:

For å sikre at geografisk informasjon i størst mulig grad blir integrert i offentlig forvaltning og for å bistå til georeferering av offentlige data generelt, er det i regi av ISA spesifisert et rammeverk bestående av en rekke anbefalinger, se https://joinup.ec.europa.eu/collection/european-union-location-framework-eulf/eulf-blueprint.

Dette rammeverket er delt inn i fem fokusområder:

Disse anbefalingene dekker både teknologiske og organisatoriske utfordringer. Siden dette rammeverket har hovedfokus på teknisk og semantisk interoperabilitet tas det med her bare et utplukk av disse anbefalingene.

Enkelte typer data bør spesifiseres i form av vokabularer (RDF- Resource Description Frameworks) og gjøres tilgjengelig i form av Linked Open Data.

RDF spesifikasjoner for relevante standarder fra ISO/TC 211 er tilgjengelig på https://github.com/ISO-TC211/GOM/tree/master/isotc211_GOM_harmonizedOntology

Senere versjoner av rammeverket vil være mer spesifikk på hvilke data i infrastrukturen som bør eller skal være tilgjengelig som Linked Open Data.

Mye offentlige data mangler stedfesting, selv om flere av objektene som inngår har en posisjon i den virkelige verden. Dagens alternative metoder med å stedfeste offentlige data generelt er:

Anbefaling (Rammeverk for informasjonsforvaltning)

Anbefaling (European Union Location Framework Blueprint)
(anbefalingene under er en oversettelse av de engelske anbefalingene. For å sikre korrekt forståelse henvises det til de engelske anbefalingene i det refererte dokumentet, se nummerering)

Anbefaling - stedfesting i offentlige data (rammeverk)

Norsk arkitekturrammeverk for samhandling fokuserer på de ulike områdene og skal bidra til økt interoperabilitet og samhandlingsevne i utviklingen av digitale løsninger.

Manglende samhandlingsevne kan skyldes at arbeidsprosesser, data, applikasjoner eller teknologier ikke fungerer sammen med andre organisasjoners arkitektur. Det kan også være juridiske hindringer som gjør det utfordrende å øke samhandlingsevnen mellom etatene. Samhandlingsarkitektur støtter etater i å utvikle arkitektur som henger sammen på tvers av organisasjoner. De ulike områdene for samhandling er beskrevet i Figur 6.1.

For ytterligere definisjoner av arkitekturbegreper, se: https://www.difi.no/sites/difino/files/definisjoner_av_arkitekturbegreper_v.2.0_0.pdf

Digitaliseringsdirektoratet arbeider med å etablere et enhetlig arkitekturrammeverk som vil inneholde rammeverk, standarder, veiledere, føringer, felles behov, felles løsninger, felles arkitekturer, styringsinformasjon og annet av interesse på tvers av sektorer og virksomheter, herunder et kunnskapsbibliotek. Dette arkitekturrammeverket forventes å bli relevant i det videre arbeidet med revisjon av rammeverket for den geografiske infrastrukturen.

Rammeverket for vår nasjonale geografiske infrastruktur vil i hovedsak omhandle teknisk- og semantisk samhandling. Arkitekturmodellen for rammeverket er beskrevet i Figur 6.2.

Arkitekturmodellen beskriver en sammenheng mellom ulike komponenter i infrastrukturen, i form av lover, forskrifter og overordnede føringer, standarder som ligger til grunn for de ulike komponentene, nasjonal geoportal som en felles portal for inngang til data og tjenester, tilgangskontroll (sikkerhet, autentisering, lisenser), fellesløsninger, tjenester og data.

Dette kapittel inneholder grunnprinsippene for den teknologiske delen av vår geografiske infrastruktur. Disse grunnprinsippene vil detaljeres i andre kapitler.

Figur 7.1 viser forholdet mellom dokumenter i tilknytning til det europeiske direktivet INSPIRE og tilsvarende dokumenter nasjonalt. Som det fremkommer er både direktiv og implementeringsregler å forstå som lover/forskrifter. INSPIRE direktivet er implementert i form av Geodatalov m/forskrift, og implementeringsregler er gjengitt i form av kommisjonsforordninger. De krav og anbefalinger som fremkommer her av teknologisk karakter er også krav og/eller anbefalinger i rammeverksdokumentet.

Men vi har også andre føringer i form av andre forskrifter/instrukser som omhandler data generelt (og følgelig geodata spesielt) som også kommer som krav og anbefalinger i dette dokumentet.

En sammenheng mellom "INSPIRE implementing rules" og de norske kommisjonsforordningene er beskrevet i vedlegget til rammeverket, vedlegg B.

Lov 3. september 2010 nr. 56 om infrastruktur for geografisk informasjon (Geodataloven), samt Geodataforskriften, skal bidra til god og effektiv tilgang til offentlig geografisk informasjon (geodata) for offentlige og private formål.

Loven gjennomfører direktiv 2007/2/EF av 14. mars 2007 om etablering av en infrastruktur for geografisk informasjon i Det europeiske fellesskapet (Inspire) i norsk rett. Geodataloven er den viktigste loven som styrer oppbyggingen av den geografiske infrastrukturen. Loven skal bidra til god og effektiv tilgang til offentlig geografisk informasjon (geodata) for offentlige og private formål.

I loven heter det at bedre tilgang til geodata er en forutsetning for god miljøpolitikk og god offentlig forvaltning. Geodata skal kunne sammenstilles og gjøres tilgjengelig på tvers av administrative grenser og organisatoriske skiller. Loven pålegger offentlige myndigheter å dele geodata, og samarbeide om den geografiske infrastrukturen. Myndighetene skal opprette og drive et nettverk av elektroniske tjenester for blant annet søking, visning og nedlasting av geodata. Tjenestene skal være tilgjengelige for allmennheten.

Det er ikke tilstrekkelig at data gjøres tilgjengelig på forespørsel, det skal finnes elektroniske tjenester. Når det kreves betaling, skal tjenester for elektronisk handel være tilgjengelige.

Digitaliseringsrundskrivet er en sammenstilling av pålegg og anbefalinger om digitalisering i offentlig sektor. Rundskrivet gjelder for departementene, statens ordinære forvaltningsorganer, forvaltningsorganer med særskilte fullmakter og forvaltningsbedrifter.

Norsk arkitekturrammeverk for samhandling skal hjelpe offentlige virksomheter med å definere, designe, utvikle og forvalte digitale tjenester for utveksling av data i offentlig sektor. Det er ikke en komplett «lærebok» i hvordan man skal arbeide med samhandlingsarkitektur, men snarere en introduksjon til viktige tema og prinsipper relatert til samhandlingsevne. https://www.difi.no/fagomrader-og-tjenester/digitalisering-og-samordning/nasjonal-arkitektur/arkitekturrammeverk-samhandling

Meldingen presenterer regjeringens hovedmål og hovedprioriteringer i IKT-politikken. Meldingen beskriver også hvordan IKT kan benyttes for å fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor og varsler økt innsats på dette området. Den omhandler videre hvordan IKT kan legge til rette for innovasjon og konkurransekraft i næringslivet og presenterer nasjonal plan for elektronisk kommunikasjon (ekomplanen). Se https://www.regjeringen.no/contentassets/fe3e34b866034b82b9c623c5cec39823/no/pdfs/stm201520160027000dddpdfs.pdf

Strategien gjelder for offentlig sektor i perioden 2019-2025. Retningen for arbeidet med digitalisering av offentlige tjenester ligger fast i tråd med føringene i Meld. St.27 (2015 - 2016) Digital agenda for Norge, og strategien er en oppfølgning av denne. Digitaliseringsstrategien definerer felles mål og innsatsområder for digitaliseringsarbeidet frem mot 2025, og skal støtte den digitale transformasjonen i hele offentlig sektor. Se https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/en-digital-offentlig-sektor/id2653874/

Å tilgjengeliggjøre offentlige data handler om mer enn å publisere data slik at det er mulig å finne dem på en nettside. Data må gjøres tilgjengelig på en måte som gjør det mulig for brukere å realisere verdien av dem. Dette betyr at det må være godt beskrevet både hvordan dataene kan brukes (juridisk) og hvordan dataene teknisk er gjort tilgjengelige (format og evt. programmerings­grensesnitt). Se https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/retningslinjer-ved-tilgjengeliggjoring-av-offentlige-data/id2536870/

Krav (Geodataloven)

Krav (Digitaliseringsrundskrivet)

Eksempel: Data med samvirkningsevne jfr. Geodataloven.

Krav (Forskrift om IT-standarder i offentlig forvaltning)

Anbefalinger (Digitaliseringsrundskrivet)

Standarder definerer tekniske krav eller kvalitetskrav som eksisterende eller fremtidige produkter, produksjonsprosesser eller tjenester kan være i samsvar med. Standarder som er utarbeidet på bakgrunn av rettsakter som harmoniserer tekniske krav til varer, omtales som harmoniserte standarder. De blir utarbeidet av europeiske standardiseringsorganisasjoner på oppdrag fra EU og EFTA statene.

EUROPAPARLAMENTS- OG RÅDSFORORDNING (EU) nr. 1025/2012 av 25. oktober 2012 om europeisk standardisering beskriver standarders betydning i en IKT infrastruktur, med hovedvekt på Europeisk standardisering, fortrinnsvis i samarbeid med internasjonale standardiseringsorganisasjoner slik som ISO. Denne forordningen har nå tatt i seg standardisering av tjenester. Det bemerkes spesielt at standarder for tjenester utvikles hovedsakelig på nasjonalt nivå. En utbredelse av nasjonale standarder vil kunne skape hindringer for flyten av tjenester i det indre marked ved at næringsdrivende må forholde seg til et stadig økende antall ulike nasjonale standarder. Rådsforordningen fastsetter også krav i forbindelse med fastsettelse av tekniske spesifikasjoner på IKT-området.

Digitaliseringsdirektoratet er ansvarlig for å implementere og delvis utvikle standarder innen generell informasjonsteknologi. Referansekatalogen for IT standarder er en oversikt over IT-standarder (forvaltningsstandarder) som er obligatoriske eller anbefalte for offentlig sektor.

I regi av ISA² er det utviklet et system for vurdering av standarder, CAMSS (Common Assessment Methods for Standards and Specifications, se https://ec.europa.eu/isa2/solutions/camss_en.

Det finnes en rekke nasjonale/internasjonale standarder som er obligatoriske i tilknytning til vår nasjonale geografiske infrastruktur. Tabell 8.1 gir en oversikt over hvilke standarder som er angitt i INSPIRE implementeringsregler. I hvilke sammenheng disse standardene er obligatoriske angis i de respektive kapitler i rammeverksdokumentet, hvor det henvises til standarder. Tabell 8.2 gir en nærmere beskrivelse av standarder angitt i Tabell 8.1.

En forklaring til nummer på standarder angitt i Tabell 8.1 er gitt i Tabell 8.2. Her er det angitt hvilke av disse som også er utgitt som norsk standard. Siden mandatering i form av norske standarder er en etterprosess kan det forekomme avvik på årstall jfr det som er referert i lovverket.

Flere standarder i regi av ISO/TC 211, IHO, OGC og W3C er viktige standarder for vår geografiske infrastruktur. Flere av disse er implementert i SOSI del 1. Andre kan implementeres direkte.

SOSI står for “Samordnet Opplegg for Stedfestet Informasjon”, og består av en rekke standarder utviklet av Kartverket på mandat fra Kommunal- og Moderniseringsdepartementet (overført fra Miljøverndepartementet)). Disse standardene bygger i størst mulig grad på internasjonale standarder med beskrivelse av hvordan disse benyttes i en nasjonal sammenheng. SOSI er også betegnelsen på et eget overføringsformat, SOSI formatet. Informasjon om SOSI finnes på https://kartverket.no/geodataarbeid/Standarder/SOSI/

Krav (Referansekatalogen for IT standarder)

Krav (Rammeverk)

Disse standardene skal benyttes for å beskrive kunnskapsgrunnlaget i infrastrukturen.

Anbefaling (Rammeverk)

“Samfunnet trenger gode og oppdaterte data i privat og offentlig virksomhet, innen alle fagområder og sektorer. Data må være tilgjengelige på måter som dekker behovene. Dataene må ha kjent dekning og en kvalitet tilpasset de ulike aktørenes behov, slik at de kan understøtte aktørenes konkrete anvendelser og inngå i relevante beslutningsprosesser” (Alt skjer et sted - Nasjonal geodatastrategi fram mot 2025).

“Korrekt og oppdatert informasjon er avgjørende for saksbehandling og myndighetsutøvelse. Bruk av korrekt informasjon øker kvaliteten i saksbehandlingen, og styrker dermed rettssikkerheten til den enkelte. Saksbehandling og digitale tjenester kan forbedres, effektiviseres og automatiseres ved god tilgang til kvalitetssikret informasjon fra egen og andre virksomheter (Digital agenda for Norge).”

Norge skal være ledende i bruk av geografisk informasjon (visjon i KMD’s nasjonale geodatastrategi). Det er ulike krav til ulike typer data. Data i henhold til det offentlige kartgrunnlaget (DOK) og Geodataloven har de høyeste kravene.

I henhold til offentlige krav og føringer ser en klart en utvikling fra eNorge 2009 hvor fokuset lå på tilgjengelighet, til dagens Digital agenda og Digitaliseringsrundskrivet hvor fokuset ligger på kvalitetssikrede data som underlag for beslutningsproesser. Erfaringen er imidlertid at for høye krav til dataprodusentene vil begrense tilgangen på geodata, og at denne overgangen til større fokus på kvalitet vil ta noe tid.

Figur 9.1 beskriver ulike typer data i infrastrukturen. Offentlige data produseres, forvaltes og formidles i henhold til et avtaleverk mellom produsenter, brukere og forvaltningen med ansvar for finansiering og koordinering, basert på gjeldende overordnede lover og regler. Data som inngår i det offentlige kartgrunnlaget (Dok) er beskrevet i Geonorge. Spesielle krav som stilles til disse dataene er definert av Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Datasett som faller inn under Geodataloven skal gjøres tilgjengelig i tråd med lovens krav og anbefalinger. Datasett som inngår i Norge Digitalt er definert gjennom standarder og avtaler om finansiering av produksjon, forvaltning og distribusjon mellom partene som inngår i avtalen. Sektorspesifikke data er gjerne definert av sektormyndighet der krav og anbefalinger er definert av denne etaten. Øvrige offentlige geodata kan være prosjektbaserte data eller andre offentlige data samlet inn for bestemte formål.

Metadata er data som beskriver et geodatasett, en serie av geodatasett eller en geodatatjeneste, og skal omfatte de metadataelementene eller gruppene av metadataelementer som er beskrevet i Geodataloven:

For å øke gjenbruk av informasjon som finnes, må gjenbruk gjøres enkelt for virksomhetene. En felles datakatalog vil gi oversikt over hvilke data som finnes, hvordan dataene skal forstås, hvilken virksomhet som har det overordnede ansvaret for det enkelte databegrepet og hvordan dataene er gjort tilgjengelig (Digital agenda).

For at den geografiske infrastrukturen skal fungere på en tilfredsstillende måte må brukeren kunne finne geodatasett og ‑tjenester og fastslå om disse kan benyttes og til hvilket formål. Dataprodusentene og tjenestetilbyderne skal derfor sørge for beskrivelser i form av metadata for disse geodatasettene og tjenestene. Ettersom slike metadata skal være forenlige og kunne benyttes i fellesskapssammenheng, på tvers av sektorer og landegrenser, er det fastsatt regler for de metadata som benyttes til å beskrive geodatasettene og ‑tjenestene.

Det er nødvendig å definere et sett av metadataelementer for kunne identifisere den informasjonsressurs som metadataene er laget for, dens klassifisering, geografiske plassering og tidsreferanse, kvalitet og gyldighet, i samsvar med spesifikasjonene som ligger til grunn for produkt- og tjenestespesifikasjoner, samt gjennomføringsregler om samvirkningsevnen til geodatasett og ‑tjenester, begrensninger knyttet til tilgang og bruk samt organisasjon med ansvar for ressursen. Metadataelementer knyttet til selve metadatasettet er også nødvendige for å kontrollere at de framstilte metadataene holdes à jour og for å identifisere den organisasjon som har ansvar for å framstille og vedlikeholde metadataene.

Kvaliteten på virksomhetens data påvirker hvor egnet de er til andre formål enn de først ble skapt for. Dokumentering av datakvalitet er til stor hjelp i prosessen med å vurdere om virksomhetens datasett er egnet til andre formål, og øker sjansen for bruk. Datakvaliteten bør derfor være dokumentert, og kjente utfordringer bør eksplisitt omtales i beskrivelsene.

Med utgangspunkt i at vi har en egen katalog over metadata (Geonorge) i henhold til geodataloven er det viktig å sikre at den nasjonale katalogen (Felles datakatalog) kan høste datasettbeskrivelser.

Figur 9.4 beskriver samspillet mellom flere komponenter i infrastrukturen med fokus på hvordan «Felles datakatalog» kan høste metadata fra «Kartkatalogen i geonorge.».

Felles datakatalog bygger på standarden for beskrivelse av datasett og datakataloger (DCAT-AP-NO).

Den vanlige forståelsen av et register er at det er en samling av data om et bestemt emne. Registre benyttes for å forvalte en spesiell type informasjon uavhengig av i hvilken sammenheng disse benyttes. Et eksempel på registerdata er kodelister som gjør det mulig å unnlate å beskrive disse som en del av f.eks et applikasjonsskjema.

Kommisjonsforordningen om samvirkningsevne definerer et register som et sett filer med identifikatorer som er tildelt enheter, med beskrivelser av de assosierte enhetene, i samsvar med EN ISO 19135 Geodataloven beskriver et register som “et sett filer med identifikatorer som er tildelt enheter, med beskrivelser av de assosierte enhetene, i samsvar med EN ISO 19135”. ISO 19135 beskriver ulike roller og prosedyrer rundt forvaltningen, samt livsløpsdata slik som “foreslått”, “gyldig”, “erstattet”, “trukket tilbake” og “ugyldig”. For de registre som inngår som en del av Geodataloven og kommisjons- forordningene må vi forholde oss dette. Forøvrig står vi mye friere til å stille krav.

I geonorge er følgende samling av data implementert i form av registre, se Tabell 9.2.

Å tilgjengeliggjøre offentlige data handler om mer enn å publisere data slik at det er mulig å finne dem på en nettside. Data må gjøres tilgjengelig på en måte som gjør det mulig for brukere å realisere verdien av dem.

Tilgjengeliggjøring av offentlige data er et viktig bidrag til innovasjon, næringsutvikling og åpenhet i samfunnet. Å gi tilgang til offentlige data betyr at næringsliv, forskere, sivilsamfunn og offentlig sektor selv kan gjøre nytte av informasjon offentlig sektor forvalter - for verdiskaping, økt effektivitet og økt åpenhet og transparens).

Et programmeringsgrensesnitt (API) er en måte å tilby data på som gjør det mulig for annen programvare å gjøre oppslag i hele eller spesifikke deler av virksomhetens data via internett. Det gjør det for eksempel mulig å bruke data i sanntid, filtrere på forespørsel, og å arbeide med data på dataelementnivå uten at brukerne må opprette lokale kopier av datasettene. Et programmeringsgrensesnitt er den beste måten å gjøre data tilgjengelig på dersom datasettene er store, komplekse eller oppdateres ofte.

Selv om et programmeringsgrensesnitt er en svært fleksibel måte å tilby data på, kan brukerne også ha behov for å laste ned komplette datasett for å etablere lokale kopier. Komplett nedlasting kan tilbys som funksjonalitet i et programmeringsgrensesnitt, eller som en maskinlesbar fil publisert på internett.

Spesifisering av tjenester kan gjøres på ulike måter, tradisjonelt sett har vi i Geodata- sammenheng spesifisert disse i en UML-modell. Eksempler på dette er SOAP-tjenestene for GeoIntegrasjon og GeoSynkronisering. I utforming av nye API, er det viktig å tenke på hvordan best å gjøre data tilgjengelige og lette å anvende. REST-API-er er en svært populært API-stil, og dermed en godt sted å begynne, fremfor eldre stiler som SOAP, som er vanskeligere for brukere å anvende. WFS 2.0-tjenester (ISO 19142) kan benyttes for nedlasting av et brukerbestemt utvalg av objekter fra alle datakilder modellert i UML.

I henhold til geodataloven er alle tjenester som opererer på geografiske data og opererer på data som spesifisert i loven kalt geodatatjenester, med forkortelsen SDS (Spatial Data Service), se Figur 10.1.

Rammeverksdokumentet beskriver krav og anbefalinger for både tjenester i henhold til geodataloven, og det som ikke omfattes av loven, med utgangspunkt i å sikre interoperabilitet i infrastrukturen. Dokumentet kan også inneholde krav som kommer i tillegg til Geodataloven for spesielle typer data.

I henhold til geodataloven skiller en tjenester ut slik det er gjort i Figur 10.2.

For nærmere angivelse av ekstra metadataelementer, se COMMISSION REGULATION (EU) No 1312/2014 of 10 December 2014 amending Regulation (EU) No 1089/2010 implementing Directive 2007/2/EC.

Nettverkstjenester, ofte kalt nettjenester, er en felles betegnelse for søketjenester, visningstjenester, nedlastingstjenester og omformingstjenester.

Søketjenester er tjenester som gjør det mulig å søke etter geodatasett og geodatatjenester og vise metadata, ofte kalt katalogtjenester.

Visningstjenester er tjenester som gjør det mulig å vise geodatasett med forklarende informasjon og tilhørende metadata. Både visningstjenester og nedlastingstjenester i henhold til Geodataloven kan relateres til eOppslag fra Digitaliseringsdirektoratet som er en referansearkitektur for oppslag i data gjennom synkrone API-kall. Dette er en delmengde av et større området som omhandler “Deling av data på forespørsel”. Se Nasjonal referansearkitektur.
Nærmere samordning her kan skje i en fremtidig revisjon av rammeverket.

Nedlastingstjenester er tjenester som gir brukere tilgang til informasjonen i geodatasettene, de skal gjøre det mulig å laste ned eller få direkte tilgang til kopier av hele eller deler av geodatasett.

En nedlastingstjeneste som gir tilgang til geografiske objekter i geodatasett på grunnlag av en spørring kalles “nedlasting med direkte tilgang”. Nedlastingstjenester er nærmere spesifisert i Komm. nr 1088/2010, Vedlegg IV

Datanedlasting gjennom Geonorge

Følgende konformitetsklasser er definert for nedlastingstjenester:

Omformingstjenester er tjenester som kan brukes for å bringe geodatasett i samsvar med andre spesifikasjoner. Ofte med henvisning til INSPIRE spesifiserte geodata. Omformingstjenester er nærmere spesifisert i Komm. nr 1088/2010, Vedlegg V.

Omformingstjenester (eng: Schema Transformation Services) er viktig for å kunne utveksle data på en standardisert måte. Data må omformes fra intern struktur og format til et format for utveksling.

Eksisterende data kan ha ulike interne representasjoner for de forskjellige objekttypene innenfor et datasett. Det kan også være behov for å endre enheter, fra f.eks. Km til Miles, noe som man må ta hensyn til ved omforming til INSPIRE, eller det må utføres en koordinat-transformasjon.

Når man henter data fra Sentral FKB omformes data fra den interne QMS-databasen til GeoSynkronisering WFS-transaksjoner (med GML 3.2.1). Abonnent må da tilsvarende omforme data til sin interne representasjon.

Det finnes ulike verktøy på markedet for omformings-tjenester som f.eks. HALE og FME. GeoServer og deegree har også innebygd omformingstjenester. Det ligger en video fra Inspire her som illustrer omforming og omformings-tjenester på en fin måte: INSPIRE Schema Transformation Video.

Dersom det er ønskelig å implementere omformingstjenester som tjenester er dette nærmere beskrevet i Vedlegg F til rammeverket.

Prosesseringstjenester er tjenester som utfører beregninger som involverer større eller mindre mengde data. Digitaliseringsdirektoratet har utviklet en referansearkitektur “Melding (eDelivery)” for meldingsutveksling i og med offentlig sektor. Der prosesseringstjenester knytter seg til prosessering på tvers av sektorer og forvaltningsnivå bør en se nærmere på denne.

Samfunnet har også behov for en rekke andre tjenester enn det påkreves gjennom Geodataloven. Ulike typer analyser og prosessering utføres i dag hovedsakelig ved at det tas en kopi av de datasettene som analyser gjøres på bakgrunn av. (Det påstås at det er 1200 lokale synkroniserte kopier av matrikkelen nasjonalt). Dette er lite hensiktsmessig i en infrastruktur, og betyr også at analyser kanskje ikke utføres på de mest oppdaterte data. Analyser i form av prosesseringstjenester som kan utføres på originaldataene (eller en levende oppdatert distribusjonskopi) vil redusere antall lokale kopier av data og sikre at analysene er korrekte. Et eksempel på dette er tjenester knyttet til det offentlige kartgrunnlaget.

Andre eksempler på dette er:

Geodataloven spesifiserer også geodatatjenester ut fra egenskaper på tjenestene, i form av egenskaper i metadata. Denne inndelingen går på “aktiverbare”,”interoperable” og “harmoniserte” tjenester

I digital samhandling mellom kommuner, statlig sektor og privat sektor er det behov for tilgang til fellesløsninger for å kunne hente ut gevinster fra digitaliseringen. Ansvaret for slike fellesløsninger er ofte fordelt på mange aktører som igjen er styrt i forhold av sektoransvar og linjestyring. Dette kan medføre at det parallelt utvikles lignende eller overlappende funksjonalitet, og at det kan mangle insentiver for å gjenbruke eksisterende løsninger fremfor egne. Manglende åpenhet om utviklingsplaner kan også øke risikoen for at funksjonalitet dupliseres.

Behov for felleskomponenter / fellesløsninger diskutert i arbeidsgruppa er nærmere beskrevet i vedlegg A.

I følge digitaliseringsstrategien finnes det i dag syv nasjonale felleskomponenter: Altinn, ID-Porten, Digital postkasse for innbyggere, Folkeregisteret, Kontakt- og reservasjonsregisteret, Matrikkelen og Enhetsregisteret. Tekniske plattformer som for eksempel helsenorge.no, nav.no, Felles datakatalog og FIKS-plattformen tilbys gjennom infrastrukturen. Det er også utarbeidet felles standarder, prinsipper og referansearkitekturer. Disse skal til sammen utgjøre et felles økosystem for nasjonal digital samhandling og tjenesteutvikling for offentlig sektor.

Kommuner, fylkeskommuner og statlige virksomheter tilbyr innbyggere og næringsliv stadig flere digitale tjenester. I sitt digitaliseringsarbeid har offentlig sektor tilgang til en rekke felles IT-løsninger og noen felles IT-arkitekturer. Figur 11.1 gir en oversikt over sentrale felleskomponenter og fellesløsninger til bruk for kommuner, fylkeskommuner og statlige virksomheter.

Innenfor kart- og geodatamiljøet i Norge er det kultur for samarbeid om utvikling av fellesløsninger. Det er etablert gode arenaer og nettverk mellom statlige virksomheter, kommunene og systemleverandører. Bransjen og fagmiljøene har erfart, og ser nytten av å jobbe sammen. Utviklingen av SOSI, GeoIntegrasjon og GeoSynkronisering er eksempler på vellykkede fellessatsinger i Norge som har skapt store nytteverdier for samfunnet. Utfordringene med denne typen satsinger kan imidlertid være å sikre god forvaltning og drift av løsningene over tid. I forbindelse med utvikling av fellesløsninger er det avgjørende at det etableres en helhetlig og koordinert tilnærming til hvilke fellesfunksjonalitet og felles IT-arkitektur offentlig sektor har bruk for. Det må også etableres helhetlige og koordinerte forvaltningsmodeller med definert eierskap, og plan for drift og vedlikehold fremover.

I følge regjeringens digitaliseringsstrategi er det en målsetning at tjenester, nettsider og datakilder hos kommuner, fylkeskommuner og statlige virksomheter skal virke sammen. Utvikling og tilgjengeliggjøring av fellesløsninger blir viktige innsatsområder for å lykkes på dette området.

Utvikling av fellesløsninger / felles APIer gir en rekke fordeler. Felles oppgaver kan gjøres enklere og billigere. Det er ikke produktivt at flere leverandører jobber parallelt med å løse samme problem.

Krav til API’er for nye fellesløsninger (Rammeverk):

Anbefaling til nye fellesløsninger (Rammeverk):

Krav til komponenter (Rammeverk)

Anbefalinger til komponenter (Rammeverk):

Krav (Utredningsinstruksen)

Merknad 1: Dette omfatter både små og store statlige tiltak, i utgangspunktet er alle statlige tiltak som har virkninger utover egen virksomhet.

Merknad 2:
En utredning skal besvare følgende spørsmål:

For nærmere informasjon, se veileder til utredningsinstruksen.

Anbefalinger (The Sharing and Reuse Framework for IT Solutions)

Disse 10 anbefalingen er hovedgrupper som igjen har sine mer detaljerte anbefalinger og forslag til tiltak. Det henvises til referansedokumentet for videre informasjon om disse.

Med tilgangskontroll menes metoder for å tildele, endre slette og føre kontroll med autorisasjon for tilgang til IT ressurser for å opprettholde konfidensialitet, integritet og tilgjengelighet til informasjonen. Vi er i dag helt avhengige av riktig tilgang til IT systemer. Samtidig representerer informasjonsgrunnlaget store verdier både for samfunnet og for privat sektor. Kontroll med tilgang til informasjonen er derfor en viktig forutsetning for å sikre verdier og tillit til offentlig sektor.

Sikkerhetsarkitektur

Krav til innebygd informasjonssikkerhet
I henhold til eForvaltningsforskriften (https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2004-06-25-988) skal virksomheten ha en internkontroll (styring og kontroll) på informasjonssikkerhetsområdet som baserer seg på anerkjente standarder og styringssystem for informasjonssikkerhet.

Informasjonssikkerhet handler om å sikre at informasjonen

Sentrale nasjonale felleskomponenter
ID-porten er en felles innloggingsløsning til offentlige tjenester på internett. ID-porten gir tilgang til over 1000 tjenester fra offentlige virksomheter. I ID porten kan en velge mellom fem alternativer for elektronisk ID: MinID, BankID på mobil, BankID, Buypass, Commfides eller Buypass ID i mobil. ID porten blir driftet av Digitaliseringsdirektoratet.

Altinn er en internettportal for digital dialog mellom næringslivet, privatpersoner og offentlige etater. Altinn er også en teknisk plattform, som offentlige virksomheter kan benytte for å lage digitale tjenester

Krav (Digitaliseringsrundskrivet)

Krav (Digitaliseringsdirektoratet)

Anbefaling (Sluttrapport fra arbeidsgruppe: Arkitektur og strategi)

Anbefaling (Rammeverk)

Den nasjonale geoportalen er det nasjonale nettstedet for kartdata og annen stedfestet informasjon i Norge og sikrer gjennom kartkatalogen:

Metadata i geoportalen høstes til andre portaler slik som Felles datakatalog, data.norge, INSPIRE portalen, European Data Portal og EU Open Data Portal. Status på høsting til INSPIRE er tilgjengelig her.

I tillegg til kartkatalogen har også Geonorge beskrivelse av det offentlige kartgrunnlaget, ulike typer registre, API’er og grensesnitt samt veiledere og informasjon om samarbeidet Norge digitalt.

Krav (Geodataforskriften)

Krav (Rammeverk)

Anbefaling (Geodataforskriften)